Funkis, feit og fattig

Jeg hørte på en interessant og god debatt på P2 i ettermiddag. Utgangspunktet var Knausgårds bind 5 i serien Min kamp, hvor han som 21-åring tar sommerjobb på en såkalt HVPU-institusjon. Dette var på åtti-tallet like før ansvarsreformen trådte i kraft, og den gangen kalte man en spade for en spade. Nå kalles ofte hjemmene til utviklingshemmede boliger, men svært ofte er det nesten de samme institusjonene som det var den gangen, dessverre. Men dette var ikke tema for diskusjonen, jeg er imidlertid en mester i digresjon, så jeg klarte bare ikke å la vær….

Tema var Knausgårds temmelig brutale beskrivelse av de som bodde på institusjonen. Vidar Haagensen, Tordis Ørjasæter og Andreas Wiese, som alle har barn med en eller annen form for utviklingshemming, kom med sine reaksjoner og tanker rundt dette. De følte seg alle såret over beskrivelsene og det skjønner jeg godt, jeg ble selv fortvila. Og folks følelser kan ingen argumenter mot. Men som delvis utenforstående og som et delvis skrivende menneske, synes jeg nesten det er en befrielse å lese sånne ærlige reaksjoner. For min erfaring gjennom et langt liv er at det er nettopp slike tanker og reaksjoner mange får når de må forholde seg til funksjonshemmede, det være seg fysisk eller kognitivt. Jeg tror alle vi funkiser må innrømme at vi har opplevd slike ubehagelige episoder, hvis vi er ærlige overfor oss sjøl. Det gjør vondt, men er sant. Jeg kan illustrere dette med en kommentar jeg fikk på byen for noen år tilbake. Det var 8.mars og jeg og noen venninner hadde gått i tog. Ja, vi gjorde det på den tiden! ;-) Vi avslutta dagen med noen pils på en pub. Opp til flere mannfolk tok kontakt, det var jo trivelig. Det vil si, helt til en noe bedugget ung mann satte seg ned foran meg,så meg dypt inn i øynene og kom med følgende intelligente spørsmål : “Si meg, er du en mislykka abort eller”? Litt alkohol gjør meg enda mer rappkjefta enn jeg er til vanlig, så jeg repliserte: “Si meg, er du lege eller”? Han tok hintet og tusla bort.

Jeg har enda ikke lest mastodonten til Knausgård, jeg har lånt de tre første bindene, men har ikke kommet i gang foreløbig, så jeg er litt på tynn is når jeg uttaler meg om bøkene. Men jeg synes det er tøft å være så hensynsløst ærlig, som jeg har inntrykk av at han er. Denne ærligheten går i flere tilfeller ut over mennesker han har møtt og hatt forhold til, men den etiske delen er heller ikke tema for meg her. De pårørende i programmet var inne på dette og jeg ser absolutt problemstillingen. Bare ved å høre bruddstykker lest opp, opplevde jeg et voldsomt ubehag, sinne og tristhet. Og jeg tenker at dersom flere enn meg opplever noe av det samme når de leser dette, kan de forhåpentligvis få en aha-opplevelse. Noe av teksten opplevde jeg dessuten som en sviende kritikk av hele opplegget på institusjonen. Både de ansattes måte å forholde seg til og beskrive de som bodde der, men også den totale mangelen på opplæring Knausgård fikk, da han som 21-åring ankom sommerjobben.

Han kunne muligens ha ordlagt seg på en annen måte og med mer empati, men hvis dette var hans opplevelse den gangen, forstår jeg ikke helt hvordan han skulle gjort det. Hans prosjekt er nettopp hensynsløs ærlighet, noe som gjør at jeg grue/gleder meg til å ta fatt på disse bøkene. Etter denne smakebiten ble jeg enda mer nysgjerrig.

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette innlegget å komme med sine tanker om mine refleksjoner rundt dette.

Dette er en ca.oppskrift, det er jo ikke sååå viktig å være pinlig nøyaktig på mengde i brødoppskrifter. Det er annen type baking som krever milligrammål. So….here we go:

Ca. 600 gr.siktet rugmel
Ca.400 gr. grov sammalt hvete
Ca. 400 gr. fin sammalt hvete
Ca. 400 gr. siktet hvetemel
Ca. 100 gr. havregryn
Ca. 150 gr. solsikkekjerner
1 ss. sukker
1 ts. salt
1 1/2 pose tørrgjær
Ca. 1/2 dl. nøytral olje
Ca. 1 1/2 liter lunka vann

Bland alt det tørre og ha i den fingerlunkne væsken. La maskinen gå på minste hastighet 10 minutter. Konsistensen skal være som tykk grøt (slipper såvidt bollen).

La deigen heve bortimot 1 1/2 time på et lunt sted tildekket med et fuktig klede eller plast. Ha den deretter direkte i smurte former, 3 eller 4, alt etter størrelsen. Deigen skal ikke eltes! Slå formene mot benken slik at deigen “setter” seg.

Form overflaten med godt fuktige hender og klapp inn rikelig med sesamfrø. Lag kutt i overflaten og la deigen etterheve en halvtimes tid. Stek i 15-20 minutter på 225 grader, skru deretter ovnen ned til 175 grader og stek videre 3-4 kvarter. Når du banker på dem skal du høre en hul lyd. Skru av ovnen og la brødene stå i ovnen ca.10 minutter. Ta deretter brødene ut, hvelv dem på en rist og avkjøl uten klede for at skorpen skal bli sprø.

Du kan selvsagt varier hva du vil ha i brødene, men dette er min grunnoppskrift og jeg synes de er himmelske! :-)

Ingen kan beskylde meg for å være spesielt aktivt her inne. Jeg skal ikke bruke dette forumet il å sutre, ikke så veldig mye i alle fall ;-) Men det har vært hektiske dager. Zitra har vært pjusk etter at hun ble sterilisert forrige fredag, vi har vært 4 ganger hos dyredoktor`n på ei uke. I tillegg har jeg også gått på antibiotika, så det har vært rene sykehuset i heimen. Det ser heldigvis ut til gå rette veien nå.

Jeg sitter nå og ser ut i tåkeheimen og skimter at lysene på Ullevål er tent. Jeg tenner ikke særlig på fotball, men kan jo ikke unngå å få det med meg, nyhetsjunkie som jeg er.

Dagens funkis-sak er Sandra, som er valgt til leder i Senterungdommen. Til tross for at hun er 1,40 m. høy!! Du verden! Da må vel jeg, som er enda mindre, kunne gå rett inn som statsminister, selv uten parti, ikke sant? Nordnytt har intervjuet dama og “glemte” helt å snakke politikk med henne. De fokuserte på hennes høyde over havet og at hun ville bytte ut Felleskjøp-dressen med Lykketrusa. Noen bedre? Jeg ser i spenning fram til neste intervju med Støre hvor tema blir hans stadig tynnere hår og hvilket merke hans undertøy er. Jeg holder pusten…..